Ifølge Shane går det heller dårlig med en typisk bedriftsetablering. I rike land forsvinner ofte halvparten av dem innen fem år, og færre enn en av tre kan feire tiårsdagen. Få av de forsvunne går konkurs, men de fleste av etablererne vurderer forsøket som mislykket. De som klarer seg ville i gjennomsnitt ha tjent atskillig mer ved å arbeide et annet sted. I tillegg har entreprenøren lengre arbeidsdager, mer ustabil inntekt og de har færre trygderettigheter enn ansatte. Den store arbeidsbelastningen kan være både fysisk og psykisk krevende. 

Gitt dette lite rosenrøde bildet, hvorfor blir bedrifter likevel startet? Det har vist seg at sjølstendige bedriftseiere trives bedre med arbeidet sitt enn ansatte. Å være sin egen herre gir mer frihet, fleksibilitet og kontroll over eget liv og arbeid. Dessuten, for de som ikke hører til den kommersielle elite innen idrett og underholdning, er entreprenørskap en av få mulige veier til å kunne bli søkkrik. Men da må en tilhøre de ytterst få som lykkes ekstremt godt. 

Hva skal til for å lykkes? Igjen, suksess handler ikke om psykologiske trekk og personlighet. Større bedrifter som er startet på fulltid - gjerne av en gruppe entreprenører - med gjennomarbeidet forretningsplan og som etableres i nye markeder i stedet for å følge etter andre, har økt sjanse for å overleve, vokse og tjene penger. De som legger vekt på markedsføring og økonomisk styring, og unngår å konkurrere på pris, gjør det bedre økonomisk enn andre. Det samme gjør bedrifter som startes opp av personer med utdanning, har arbeidserfaring fra bransjen de etablerer seg i og har som mål å tjene penger. 

Erfaring fra en tidligere bedriftsetablering er til hjelp. Noe av det viktigste er å velge en gunstig bransje. Her finnes sjølsagt ingen gode og endelige svar, men teknologiintensitet, muligheter for å hindre etterlikninger (for eksempel patenter eller «hemmelige» matoppskrifter) og voksende markeder har betydning. 

Den mest kostbare myten er kanskje oppfatningen om at høge etableringsrater uansett er bra. Ifølge Shane er dette lite gjennomtenkt. For samfunnet er det lite nyttig med for eksempel flere frisører eller bilverksteder i et flatt marked. For mange nyetableringer kan heller sløse med ressurser, fordi de i gjennomsnitt er mindre produktive enn eldre bedrifter. Nyskaping kan like gjerne skje hos de etablerte. Flere studier antyder at økt etableringstakt i et land kan redusere økonomisk vekst. 

Hvordan er så tilstanden for nye næringer i jordbruket? I mange land blir det oppmuntret til entreprenørskap gjennom småskala matforedling og gardsturisme i håp om at det skal bidra til vekst i næringa og bygdeutvikling. Foreløpig viser NILFs driftsgranskinger mye jobb og låg inntjening (cirka 60 kr per arbeidstime i snitt) i disse «tilleggsnæringene», men variasjonen er stor. 

Vi har flere gode eksempler på at enkelte lykkes økonomisk. Et annet oppløftende tegn for den nasjonale satsingen er framgangen for Bondens marked. Over halvparten av tilbyderne er tilfredse med lønnsomheten ved å omsette gjennom denne direkte salgskanalen og hele 90prosent trives godt med virksomheten (NILF-rapport 2007-4). 

Verken Shane eller vi er motstandere av nyetableringer og ny næringsvirksomhet. Man skal bare ikke tro at all entreprenørskap er av det gode verken for individ eller samfunn. I så måte er generelle, volumorienterte tiltak som skattelette i oppstartsfasen neppe en god ide. Det kan oppmuntre for mange til å starte bedrifter i bransjer hvor det er lett å etablere seg og hvor mange nærmest er dømt til å mislykkes. 

Shane oppfordrer heller til å skille klinten fra hveten og å informere potensielle etablerere om hva som skal til for å lykkes. For egen del vil vi bemerke at i områder truet av nedgang i folketallet, kan støtte til entreprenørskap være en nyttig måte å skape ny aktivitet på. Men også da er kvalitet viktigere enn kvantitet.